Gjenoppliving av roterende romstasjoner med kunstig tyngdekraft

NASA hadde i 1962 levedyktige design for roterende hjulromstasjoner med kunstig tyngdekraft, men de ble avviklet til fordel for Apollo-programmet.

Avviklingen av de store roterende stasjonene førte til en femti år lang utvikling av små nullgravitasjonsstasjoner, noe som har ført til helseproblemer hos astronauter.

NASA Langley utviklet 1959–1962 to enhetsbaserte prototyper for store romstasjoner: en oppblåsbar Goodyear-tubus og en sammenleggbar heksagonal modul.

Store roterende stasjoner krever enten veldig store dimensjoner eller høye rotasjonshastigheter, noe som utgjør tekniske og pakkeutfordringer for raketter.

Den modulære rom-Ikea-tilnærmingen brukt ved ISS er ressurskrevende og skalerer dårlig for stasjoner med titalls eller hundrevis av beboere.

Apollo Applications Program innførte mindre stasjoner, men ble kraftig nedprioritert og underfinansiert etter Apollo-oppdragene.

Oppblåsbare moduler som Bigelow BEAM har vist at myke materialer kan gi bedre pakkeeffektivitet og beskyttelse mot mikrometeoroider.

Kommersielle aktører som Vast vurderer nå roterende kunstig tyngdekraft-stasjoner, men møter lignende modulsbegrensninger.

Videre utvikling av høystyrkemyke materialer er avgjørende for å realisere store roterende stasjoner med færre oppskytninger.

Regulatoriske lettelser og nye organisasjonsmodeller kan fremskynde utviklingen av kunstig tyngdekraftsteknologi for fremtidige romfartøyer.